Le Monde diplomatique

Bjørgulv Braanen og Vigdis Moe Skarstein i Dagsnytt Atten 15. april.
Innslaget begynner 43:55

Av Remi Nilsen
Redaktør, norske Le Monde diplomatique

Kulturrådets nulling av en av verdens mest anerkjente aviser reiser spørsmål om hva pressestøtten er til for.

Hvis ikke dere får pressestøtte, hvem er den da til for? Dette er vantroen jeg har blitt møtt med etter at Norsk kulturråd nylig bestemte at norske Le Monde diplomatique ikke falt inn under tilskuddsordningen for periodiske publikasjoner.

Kulturrådets beslutning – basert på «et kunst- og kulturfaglig skjønn», ifølge utvalgsleder Ottar Grepstad (DN, 27. mars), i stedet for en pressefaglig eller ytringsfrihetlig vurdering – reiser spørsmålet om pressestøttens funksjon og legitimitet:

Skal den sikre størst mulig tilgang på informasjon og perspektiver om hva som skjer i verden, eller lukke norsk offentlighet inn i seg selv, med bare tilfeldige avskrifter fra engelskspråklig presse som eneste gløtt ut mot verden?

Originale bidrag
At Kulturrådet har «nullet» en av verdens mest anerkjente aviser, virker for mange nærmest latterlig. Heldigvis, kunne man si, er ikke dette tilfellet, provinsialismen er langt mer provinsiell.

Ifølge Kulturrådet oppfyller vi ikke kriteriet om at «oversatt stoff som ikke er originalskrevet for avisen, ikke (må) utgjøre mer enn 40 prosent av den totale stoffmengden». Kulturrådet og utvalget som ble opprettet for å gi en innstilling, kan hverken ha lest avisen eller søknaden, ettersom så å si alt stoffet som publiseres i Le Monde diplomatique er originalskrevet for Le Monde diplomatique.

Det kan virke som Kulturrådet rett og slett har begått feilslutningen å mene at siden Le Monde diplomatique har sin opprinnelse i en fransk avis, så må alle de andre utgavene være kopier, ergo at originalspråket er det avgjørende. Man kan lure på hvorfor dette kriteriet er tatt med når det noen paragrafer før står at det må «være vesentlige originalbidrag på norsk».

Muligens er det en frykt for at norske aviser skal gi hen for latskap og bare oversette det som kommer inn fra amerikanske syndikater. Alternativt er det et ønske om at norsk offentlighet skal dreie seg om Norge eller i det minste ha et overveiende norsk perspektiv på alt som skrives.

Le Monde diplomatique har de siste tjue årene utviklet seg til å bli en av verdens største aviser med et samlet opplag i underkant av 2,5 millioner, fordelt på 46 utgaver. Det er ikke den opprinnelige franske månedsavisen som har tatt initiativ til utbredelsen.

Det er personer og miljøer i disse 45 landene, regionene og språkfellesskapene som har ønsket at avisens grundige dekning av geopolitiske hendelser og tendenser, skal være tilgjengelig for sine medborgere. Dette var tilfellet da tidligere Morgenbladet-redaktør Truls Lie startet den norske utgaven for seks år siden.

Å si at stoff som er skrevet for Le Monde diplomatique på fransk, spansk eller arabisk, ikke er originalskrevet for Le Monde diplomatique – om enn det dreier seg om den sørafrikanske, palestinske eller norske utgaven – er skivebom. Den norske utgaven er ikke en kopi av den franske, men en versjon av den internasjonale Le Monde diplomatique, som er supplert med opptil 40 prosent stoff som er originalskrevet på norsk.

Vi kommer ut samtidig som den franske, og det hender vi trykker artikler som først senere trykkes i den franske. Det er åpenbart at Kulturrådets avslag ikke kan være i tråd med retningslinjene. Når, for eksempel, undertegnedes «norske» artikler publiseres i den finske eller den tyrkiske utgaven, er ikke disse artiklene originalskrevet for den norske utgaven og deretter videresolgt, men nettopp originalskrevet for Le Monde diplomatique.

Slik kriteriet om oversatt stoff er formulert, skulle man tro det var skreddersydd for den eneste eksisterende avisen som kunne tenkes å omfattes av det – i vår favør, trodde vi.

Det er vanskelig å forstå hvorfor Kulturrådet har fortolket dette kriteriet på en så kontra-intuitiv, snever måte, men resultatet er klart: Den norske offentligheten folder seg enda mer om seg selv. Dette er så avgjort ikke i tråd med ordningens formål om å «opprettholde og utvikle uke- og månedsaviser med ulik kulturell og samfunnsmessig betydning».

For hvor mange aviser kan vise til samme «kulturelle og samfunnsmessige betydning» som Le Monde diplomatique, som har vært sentral i utvikling av de nye globale «sosiale bevegelsene».

Eksempelvis oppsto Attac som et resultat av avisens finanskritiske journalistikk. Dette er bare ett eksempel på det kompromissløse kritiske perspektivet til avisen – som for over et år siden viste at verdensøkonomien sto på stupet, mens andre snakket om «justeringer» – og dens forsøk på å vise at «en annen verden er mulig», slik tidligere redaktør, Ignacio Ramonet, har formulert slagordet for en ny politisk generasjon.

I en tid hvor norske medier har stadig mindre midler og muligheter til å formidle hva som skjer bak de internasjonale overskriftene – om enn det dreier seg om matvarefirmaers forsøk på å påtvinge afrikanske land genmanipulert såkorn, kollektivtrafikk i Sør-Amerika eller pressefrihet i Asia – bør spørsmålet stilles om hvilken offentlighet pressestøtten skal legge til rette for.

Trykket i VG 14. april.

Av Bjørgulv Braanen
Redaktør, Klassekampen

En (mer eller mindre) nøytral pressestøtteordning er omgjort til en skjønnhetskonkurranse der «forvalterne av den gode smak» skal vurdere gamle Moskva-kommunisters kildebruk og kristenkonservatives hang til journalistisk sjangerblanding. Dette kan ikke ses som noe annet enn en svært uønskelig maktbrynde fra den middelkulturforvaltende norske nomenklaturen.

Det som likevel er kommet i skyggen av nullingen av Friheten og Norge IDAG, er fjerningen av den beskjedne statsstøtten til den norske utgaven av Le Monde diplomatique. Den formelle begrunnelsen Kulturrådet gir er at publikasjoner med mer enn 40 prosent oversatt stoff, «som ikke er originalskrevet for avisa», ikke skal få støtte. Men hele poenget med norske Le Monde diplomatique er jo å gi norske lesere tilgang på oversatt materiale! Mens vi daglig pumpes fulle med stoff fra angloamerikanske kilder, har Le Monde diplomatique gitt oss en unik mulighet for å lese høykvalitetsmateriale fra radikale franskspråklige skribenter. Fordi Frankrike har en annen kolonial historie enn Storbritannia og USA, har vi også fått innblikk i andre deler av verden, for eksempel fra Midtøsten og de franskspråklige delene av Afrika.

Le Monde diplomatique ble i flere år distribuert månedlig sammen med Klassekampen, noe som tok slutt da avisa ble overtatt av Vårt Land. Nå distribueres den sammen med Vårt Land-eide Dagsavisen.

Da den kom ut sammen med Klassekampen, insisterte vi alltid på at mest mulig av innholdet i avisa skulle være oversatt materiale fra den franske utgaven, ettersom det hjemlige-produserte, mer postmodernistisk-influerte kulturstoffet, var mer kjent for kulturinteresserte norske lesere.

Siste nummer av Le Monde diplomatique, som kom ut i forrige uke, viser hvor uunnværlig denne avisa er for norsk offentlighet. Store deler av de oversatte artiklene er viet finanskrisa, og mange av perspektivene er til dels fraværende i den norske debatten. Bladets redaktør, Serge Halimi, viser for eksempel hvordan fundamentet for finanskrisa ble lagt fordi lovgiverne valgte å oppheve lovene fra New Deal-epoken i USA. Halimi skriver for eksempel: «Før så det ut til å være enkelt å drive bank. Man holdt seg til den amerikanske ‘3-6-3-regelen’: Låne til tre prosent, låne ut til seks prosent og dra for å spille golf klokken tre. Å mestre en slik øvelse krevde ikke et matematikerkorps utstyrt med økonometriske modeller. Men så kom 1980-årene og det store gjennombruddet. ‘Diversifiseringen’ trengte seg på, ‘å ta risiko’ og ‘åpning’ også. En amerikansk lov fra 1933 forbød bankene å investere på børsen. Den slags avleggs arvegods fra New Deal ble avskaffet i jubelen over den nye økonomien. Modernitet forplikter, bankene er ikke lenger avhengige av å ha småsparernes tillit». Og på slutten av 2007 var situasjonen at bankene lånte ut opptil tretti ganger egenkapitalen.

Halimi er også svært kritisk til hvordan statene nå går inn og redder bankene, uten å kreve nasjonal kontroll. Le Monde diplomatique leverer en svært bred og interessant gjennomgang av hvordan den franske finanssektoren ble liberalisert under sosialisten François Mitterrand, men også en analyse av hvordan det liberale hegemoniet vokste fram, ikke minst takket være Nobelprisen i økonomi, som allerede i 1974 gikk til Friedrich von Hayek. Hvis vi så legger til en større artikkel med tittelen, «Hva kan vi lære av krisen i 1873», burde det være enkelt å forstå at denne type materiale får man ikke tak i noe annet sted i Norge enn i Le Monde diplomatique. Norsk kulturråd bevisste og overlagte drapsforsøk på Le Monde diplomatique er derfor en utilgivelig kulturpolitisk skandale!

Trykket i Klassekampen 7. april

«- Vi har bare fulgt Kulturrådets retningslinjer, sier Helge Rønning om avslaget på Le Monde diplomatiques søknad om pressestøtte.»
Vigdis Moe Skarstein og Helge Rønning i Klassekampen 16. april.

«Grunnleggeren av Le Monde diplomatiques norske utgave anklager Kulturrådet for bevisst vrangvilje ved å trekke månedsavisa ut av pressestøtten.»
Klassekampen intervjuer Truls Lie og Ottar Grepstad 15. april.

Av Remi Nilsen
Redaktør, norske Le Monde diplomatique

Det er besynderlig å se leder for Kulturrådets litteraturutvalg Ottar Grepstad mene at retningslinjene om tilskudd til periodiske publikasjoner ikke gir rom for å gi pressestøtte til den norske utgaven av Le Monde diplomatique (Klassekampen 15. april). Særlig når Grepstad, som selv har vært sentral i utformingen av disse retningslinjene, legger til grunn momenter som ikke står i dem.
Grepstad mener Le Monde diplomatique «oppfyller alle dei andre pressefaglige og kulturfaglige krava», men ikke kravet at «minst 60 % av stoffet må vere originalskrive norsk». Men det sistnevnte kravet står vitterlig ikke i Kulturrådets retningslinjer.
I «Retningslinjer for støtte til uke- og månedsaviser», som Kulturrådet vedtok 2. og 3. desember 2008, står det som følger: «Oversatt stoff som ikke er originalskrevet for avisen, må ikke utgjøre mer enn 40 prosent av den totale stoffmengden.» (§3f). Det står ingenting om at noe må være «originalskrive norsk». §3f legger heller ingen nasjonale føringer, tvert imot åpner den for at alt stoffet kan være oversatt så lenge det er «originalskrevet for avisen». Retningslinjene gir altså nok av rom til å sørge for at den norske offentligheten kan få tilgang til Le Monde diplomatiques grundige og kritiske journalistikk. Men Grepstad (og Kulturrådet) velger heller å fortolke denne paragrafen, som han selv har vært med på å vedta, på en snever og selvmotsigende måte.

LE MONDE DIPLOMATIQUE er en internasjonal avis, som finnes i 46 utgaver på 25 språk, selv om hovedvekten av stoffet i avisen initieres av den franske redaksjonen, originalskrives det ikke for denne versjon, men for alle utgavene. Hvis vi skal følge Grepstads terminologi kan vi si det er «originalskrive internasjonalt».
Når Grepstad presser «norsk» inn i §3f, klarer han tydeligvis ikke å skille mellom «original» som i «teksten slik den foreligger på originalspråket» og den sedvanlige definisjonen av originalstoff som «ikke tidligere publisert». Stoffet i den norske utgaven har ikke først blitt publisert i den franske og deretter videresolgt til den norske utgaven, men trykkes samtidig i begge utgavene.
Grepstad fornorsker enda mer retningslinjene når han begrunner denne ikke-eksisterende nasjonale føringen med at Kulturrådet «skal styrkje norske opphavsrettshavarar», i stedet for det vedtatte formålet med tilskuddsordningen, nemlig «å opprettholde og utvikle publikasjoner av ulik kulturell og samfunnsmessig betydning».
Hvis vi skal tro Grepstads begrunnelser for avslaget på vår søknad, noe vi ikke har grunn til å betvile, har det tydeligvis blitt gjort på en særdeles vilkårlig anvendelse av Kulturrådets retningslinjer. Avslaget har rett og slett blitt foretatt på et grunnlag som ikke framgår av retningslinjene.
Norske Le Monde diplomatique vil av denne grunn levere inn klage på saksbehandlingsfeil. I tillegg bør debatten tas på politisk hold om Kulturrådet er riktig instans for å forvalte denne tilskuddsordningen med tanke på den massive og unisone kritikken rådets beslutninger har blitt møtt med. Og ikke minst bør det stilles spørsmål om ordningens formål er å beskytte «norske opphavsrettshavarar» og lukke den norske offentligheten inn i seg selv, snarere enn å sørge for en bred offentlighet som ikke begrenses av kunstige nasjonale skiller.
Det må også føyes til at representanter for Le Monde diplomatique har vært til stede på informasjonsmøtene til Kulturrådet, stikk i strid med det Grepstad hevder.

Se også debattinnlegg i Dagbladet.

Av Ottar Grepstad
Rådsmedlem i Norsk kulturråd og leiar av litteraturutvalet

Truls Lie har viktige poeng i kritikken sin av Norsk kulturråd 6.4. Faktainnhaldet ligg derimot langt under nivået i Le Monde Diplomatique.
Rådet i Norsk kulturråd har etablert ei tilskotsordning for veke- og månadsaviser. Frå denne ordninga får Le Monde Diplomatique 278 000 kr i 2009, mot 329 000 kr i 2008.
Norsk kulturråd fastsette i ope møte i desember retningslinjene for den støtteordninga for periodiske publikasjonar som Stortinget har overført til oss. Vedtaket byggjer på Stortingets forskrift om at Norsk kulturråd skal fordele midlar ut frå fagleg og kunstnarleg skjønn.
I dette tilfellet inneber det pressefagleg og kulturfagleg skjønn. Rådet utnemnde eit eige vurderingsutval som ut frå eit slikt skjønn skulle gi tilråding i saka. Det utvalet blei utnemnt etter at retningslinjene var fastsette. Truls Lie bommar dermed på alle punkt i kritikken av dette utvalet.
Norsk kulturråd skal styrkje norske opphavsrettshavarar. Vi støttar omsett skjønnlitteratur, men bruker mykje meir på originalskriven norsk skjønnlitteratur eller sakprosa. Difor vedtok rådet at minst 60 prosent av stoffet må vere originalskrive norsk for at ei avis skal få støtte. Den prosentsatsen samsvarar med andre støtteordningar vi forvaltar.
Her visste vi at Le Monde Diplomatique kunne kome i klemme. Vi visste derimot ikkje kor stor del av avisa som faktisk er omsett, eller kor mykje omsett stoff Paris krev i den norske utgåva. Å greie ut slikt på førehand ville vere å tjuvstarte på saksbehandlinga av éin mogleg søkjar. Då hadde vi ikkje behandla alle søkjarar likt.
Først då søknadene kom, blei det klart at Le Monde Diplomatique fell utanfor retningslinjene slik dei er no. Eg meiner at avisa oppfyller alle dei andre pressefaglege og kulturfagleg krava frå Norsk kulturråd, og eg er samd med Truls Lie om det verdfulle i å gjere dette stoffet med sine synsvinklar tilgjengeleg for norske lesarar. Kva som kan og bør gjerast med dette, er spørsmål som høyrer heime i arbeidet fram mot ny utlysing av midlar for 2010 seint på hausten i år.

Av Truls Lie

Norsk Kulturråd ser ikke lenger noen grunn til å gi den norske månedsavisen Le Monde diplomatique pressestøtte. Som avisens grunnlegger og tidligere eier, forbauses jeg over Kulturrådets dårlige dømmekraft i denne saken.
Medieprofessor Helge Rønning ledet utvalget som innstilte på de nye «Retningslinjer for støtte til uke- og månedsaviser». Disse ble kommentert av kulturrådets nynorskentusiast Ottar Grepstad med at de nå prioriterte «originalbidrag på norsk». Kulturrådets direktør Vigdis Moe Skarstein understreket på sin side at mange ulike sider ved denne saken ble diskutert før vedtaket ble fattet, også mediemangfold og ytringsfrihet.
Jeg legger merke til at Norsk Kulturråd erklærer at støttens hovedformål er å opprettholde ukes- og månedsaviser «med ulik kulturell og samfunnsmessig betydning.»
Mediemangfold og ulik samfunnsmessig betydning? Seks år gamle norske Le Monde diplomatique trykkes i dag i 50 000 eksemplarer og rekker derfor ut til over 120 000 lesere. Det er således Norges største enkeltstående månedsavis som har blitt «utvist» fra landets gode selskap. Denne opprinnelig franske radikale, uavhengige og kritisk-undersøkende månedsavisen har verden over vært etterspurt av samfunnskritiske lesere – noe som har ført til at den i dag finnes i 46 forskjellige nasjonale utgaver. Den har samfunnsmessig betydning i ethvert land som preges av nasjonale tabloidiserte dagsaviser, og der utenriksstoffet preges ensidig av engelskspråklige kilder. Journalistene i Le Monde diplomatique kommer helst fra franske, spanske og arabiske kultur- og språkområder. Den norske utgaven har således vært et nyttig supplement til øvrig presse i Norge. Og det avislesende norske publikummet leser nærmest ikke fransk.
Samtidig konkurrerer avisene i Norge om folks oppmerksomhet. I sitt lesersegment har derfor norske Le Monde diplomatique blitt drevet på et kostnadsminimum som en idealistisk non-profit avis. Med Norsk Kulturråds støtte på 15 % balanserte avisen økonomisk. Avisen har nå klart å bygge opp et apparat som evner å oversette til norsk de sammensatte kulturelle og politiske formuleringene man vanligvis finner i internasjonale mer intellektuelt samfunnsbevisste aviser. Dessuten har Le Monde diplomatique et kulturbilag med etterspurte politisk-filosofiske refleksjoner, og dyptpløyende medie- og filmkritikk.

Nå risikerer altså norsk allmennhet å miste denne unike avisen som 46 andre land har tilgjengelig på sitt eget språk. Dette fordi rike Norge og Norsk Kulturråd ikke ser seg tjent med å dekke 15 prosent av avisens kostnader – 350.000 kroner – i underkant av én brutto årslønn. Medieprofessorens utvalg har i sitt skjønn på hva som har samfunnsmessig betydning alene prioritert «ren» norsk journalistikk. Utvalgets verdisyn avstedkom således retningslinjenes §3f: «Oversatt stoff som ikke er originalskrevet for avisen, må ikke utgjøre mer enn 40 % av den totale stoffmengden.» En paragraf klart rettet mot Le Monde diplomatique, som har 60 % oversatt stoff. Men enten har ikke professoren og hans to assistenter klart å formulere seg skikkelig, eller så må det være en saksbehandlingsfeil. For det oversatte stoffet i Le Monde diplomatique er jo vitterlig skrevet originalt for avisen. Norske Le Monde diplomatique kjøper ikke inn flere artikler fra andre kilder enn de andre støttede avispublikasjonene under Norsk Kulturråd.
Jeg stiller meg kritisk til hvilke verdiholdninger som fremmer den prioritering og det «skjønn» som ble utøvet av disse representantene for norsk allmennhet. Å velge bort publikasjoner som har norske artikler fordi disse ikke er originalt skrevet på norsk, kan heller svekke den norske offentligheten. Eller vil Norsk Kulturråd henvise interesserte norske lesere som fremdeles mener den globale avisen har norsk samfunnsmessig betydning, til å lære seg fransk?
Jeg brukte ti år av mitt liv til å etablere Morgenbladet som en reflektert ukeavis, som ved mange støttespillere – og til tross for motstandere – i dag har etablert seg som landets viktigste ukentlige kulturavis. Deretter i de påfølgende fem årene etablerte jeg og støttespillere en internasjonal avis, motivert fra norsk dagspresses tabloidisering og manglende stedlige korrespondenter. Månedsavisen er for mange – også for etniske minoriteter i Norge – eneste avis med betydelig originalt stoff: Det er skrevet utenfra, direkte fra der hendelsene skjer, fra verdens lokale skribenter og forfattere. Til forskjell fra en del norske utenriksjournalister som sitter i Norge og bruker internett som engelskspråklig kilde.

Dagsavisen som i dag har vedlagt Le Monde diplomatique overtar nå etter hvert også driften av avisen. De sliter økonomisk, men har valgt å trykke og vedlegge månedsavisen – også av respekt for sine internasjonalt orienterte lesere.
Dagsavisens merkostnad med månedsavisens opplag på 50 000 er en ting. Men med Kulturrådets avvisning vil denne kostnaden kunne dobles. Min spådom er derfor at dette klarer ikke Dagsavisen, og dermed har et medieprofessoralt utvalg og deres verdivalg – en nasjonalistisk «seg selv nok» – vunnet fram.
Mitt verdivalg som norske Le Monde diplomatiques grunnlegger, er heller det motsatte – en kosmopolitisme der man til stadighet i et avismedium lar de andres stemmer ytres fra stedet i verden de uttrykkes. Slik at man selv ikke ender opp som en provinsiell norsk original. Ytringsfrihed bør finde sted, som det står i grunnlovens §100. Kulturrådet har tolket «stedet» helst som originalt norskt.
Oslo, 30.03.2009. truls@dokumentar.no

En forkortet versjon av denne teksten ble trykket i Dagbladet 6. april.