Skandalerådet
Av Bjørgulv Braanen
Redaktør, Klassekampen
En (mer eller mindre) nøytral pressestøtteordning er omgjort til en skjønnhetskonkurranse der «forvalterne av den gode smak» skal vurdere gamle Moskva-kommunisters kildebruk og kristenkonservatives hang til journalistisk sjangerblanding. Dette kan ikke ses som noe annet enn en svært uønskelig maktbrynde fra den middelkulturforvaltende norske nomenklaturen.
Det som likevel er kommet i skyggen av nullingen av Friheten og Norge IDAG, er fjerningen av den beskjedne statsstøtten til den norske utgaven av Le Monde diplomatique. Den formelle begrunnelsen Kulturrådet gir er at publikasjoner med mer enn 40 prosent oversatt stoff, «som ikke er originalskrevet for avisa», ikke skal få støtte. Men hele poenget med norske Le Monde diplomatique er jo å gi norske lesere tilgang på oversatt materiale! Mens vi daglig pumpes fulle med stoff fra angloamerikanske kilder, har Le Monde diplomatique gitt oss en unik mulighet for å lese høykvalitetsmateriale fra radikale franskspråklige skribenter. Fordi Frankrike har en annen kolonial historie enn Storbritannia og USA, har vi også fått innblikk i andre deler av verden, for eksempel fra Midtøsten og de franskspråklige delene av Afrika.
Le Monde diplomatique ble i flere år distribuert månedlig sammen med Klassekampen, noe som tok slutt da avisa ble overtatt av Vårt Land. Nå distribueres den sammen med Vårt Land-eide Dagsavisen.
Da den kom ut sammen med Klassekampen, insisterte vi alltid på at mest mulig av innholdet i avisa skulle være oversatt materiale fra den franske utgaven, ettersom det hjemlige-produserte, mer postmodernistisk-influerte kulturstoffet, var mer kjent for kulturinteresserte norske lesere.
Siste nummer av Le Monde diplomatique, som kom ut i forrige uke, viser hvor uunnværlig denne avisa er for norsk offentlighet. Store deler av de oversatte artiklene er viet finanskrisa, og mange av perspektivene er til dels fraværende i den norske debatten. Bladets redaktør, Serge Halimi, viser for eksempel hvordan fundamentet for finanskrisa ble lagt fordi lovgiverne valgte å oppheve lovene fra New Deal-epoken i USA. Halimi skriver for eksempel: «Før så det ut til å være enkelt å drive bank. Man holdt seg til den amerikanske ‘3-6-3-regelen’: Låne til tre prosent, låne ut til seks prosent og dra for å spille golf klokken tre. Å mestre en slik øvelse krevde ikke et matematikerkorps utstyrt med økonometriske modeller. Men så kom 1980-årene og det store gjennombruddet. ‘Diversifiseringen’ trengte seg på, ‘å ta risiko’ og ‘åpning’ også. En amerikansk lov fra 1933 forbød bankene å investere på børsen. Den slags avleggs arvegods fra New Deal ble avskaffet i jubelen over den nye økonomien. Modernitet forplikter, bankene er ikke lenger avhengige av å ha småsparernes tillit». Og på slutten av 2007 var situasjonen at bankene lånte ut opptil tretti ganger egenkapitalen.
Halimi er også svært kritisk til hvordan statene nå går inn og redder bankene, uten å kreve nasjonal kontroll. Le Monde diplomatique leverer en svært bred og interessant gjennomgang av hvordan den franske finanssektoren ble liberalisert under sosialisten François Mitterrand, men også en analyse av hvordan det liberale hegemoniet vokste fram, ikke minst takket være Nobelprisen i økonomi, som allerede i 1974 gikk til Friedrich von Hayek. Hvis vi så legger til en større artikkel med tittelen, «Hva kan vi lære av krisen i 1873», burde det være enkelt å forstå at denne type materiale får man ikke tak i noe annet sted i Norge enn i Le Monde diplomatique. Norsk kulturråd bevisste og overlagte drapsforsøk på Le Monde diplomatique er derfor en utilgivelig kulturpolitisk skandale!
Trykket i Klassekampen 7. april
